Vår ufordragelige favorittklyse har måtte forlate oss

Jeg hadde trua. Virkelig trua. Lenge. Et supporterhjertes blinde håp om at det nå skulle snu snart og gå din vei. Som det gjorde etterhvert ifjor.
For du sneik deg faenmeg inn under huden min, Dag-Eilev.

Vi har hatt møter med supportergrupperingene, supportertreff, offentlige og lukkede supportermøter, interne samtaler, men vi har aldri tatt et glass øl eller vin sammen.
Det er litt synd, for du virker som er knakende fin kar, selv om din mediapersonlighet ofte sier noe veldig annet.

Du har vært åpen og ærlig med oss supportere når vi har hatt samtaler og dialoger, selv om det sikkert hadde vært PR-personer og andre i systemet som hadde steilet over ting du sa og delte.
Du virket genuint interessert i å lykkes og lykkes stort i Enga. Det høres rart ut, alle vil vel lykkes, men det er forskjell på å bare ville gjøre hva en selv og teamet rundt vil, mens du inviterte inn supportere og andre folk du stolte på sine meninger for å sammen løfte klubben i våre hjerter.

Nå sier jeg sier ikke at det var der det gikk galt, men neste gang får du bosette deg på østkanten. Majorstua da, din finefine fjomp.

Mye har vært sagt allerede og kjenner jeg deg rett, så kommer det nok noen innblikk i din tid som hovedtrener for Vålerengas førstelag herrer.
Men jeg tror også at du er for god til å henge ut selve klubben og oss supportere.
Jeg tror vi sneik oss inn under huden din også.

Jeg tror ikke at du egentlig lot deg berøre av denne nå famøse sangen under Godset-kampen, at du kjenner like mye på frustrasjonen som det vi gjør, men det er ikke alltid slik man kan fremstå i det offentlige fordi man vet media vil vri og vende, dømme og avrette deg, om du gir de bare et glimt av sårbarhet.

Du virket så rolig etter den siste kampen. Jeg tror du visste hva som kom. Du virket som du hadde forsonet deg med det, men allikevel tankefull. Fordi det aldri ble en lykkelig(ere) avskjed med oss, spillerne og klubben.

Jeg tror jeg har de aller fleste med meg når jeg sier at vi håpet alle sammen at du ikke bare skulle vinne masse, men også derfor kunne vært mer klyse, mer breial og mer vålerengsk.
Enda mer vår.

Det var ikke sånn det ble. Det var ingen "plan B".
Kommentarfeltet under denne saken vil nok også dessverre bevise det.

Men, Fagermo, innerst inne så vet du, at selv om vi aldri vil ønske deg lykke til i en annen klubb, roper ukvemsord og viser deg finger'n når laget ditt står som motstander, så liker vi deg litt.
Veldig lite, men allikevel litt. Selv om du har blitt noen andres ufordragelige favorittklyse, er du alltid litt vår fremover også.

Takk, Dag-Eilev!


Foto: Morten Mitchell Larød/ Sportfoto.no