Ti år siden drømmen om Vålerenga-sangen
Forfatter: Bitten Forsudd
Ei natt i 1996 ble jeg minnet om hvem jeg er og hvor jeg vokste opp. Ti år etter har jeg nesten glemt lyden av en sang i en drøm, drømmen om Vålerenga-sangen
Ungdomsskoletiden var en tid for seg, utenfor resten av livet. Jeg mente noe om litt av hvert, og trodde at det var meningen at jeg skulle det. Da jeg gikk på ungdomsskolen på Hovin, 77-79, var jeg skråsikker på at NATO og EF og Høyre var helt greit, ingen motforestillinger, ingen spørsmål. Det hadde mest med å gjøre at russerfrykten var påtakelig. Jeg glemmer aldri forsiden i Dagbladet som fortalte hvor langt unna vi måtte være for å klare oss hvis russerne slapp en atombombe på Nationalteateret. Det var langt.
Samtidig mener jeg å huske at jeg måtte mene noe om, og gjøre noe med, sprit, øl, vin, sigaretter og sex. Egentlig var vel det en større del av hverdagen enn russerfrykten, faktisk. Nesten som norsk, fransk, naturfag, gym og matte, noe av det måtte man virkelig jobbe for å slippe, og likevel måtte man huske på det. Men russerne vant alltid i ishockey, så de var der likevel. Og Freddy og Ronny og Johnny og Tommy og Robert, gutta som alle pikene sukket etter, i sine blå jakker med røde og hvite striper med nummer og etternavn, var forholdsvis irriterte da jeg husket navnet på målvakten til Sovjet og ikke navnet til målvakten i Vål’enga. Når jeg tenker etter, har jeg glemt navnet hans også, det var noe på Z, og jeg tror kanskje han var fra Tsjekkoslovakia, faktisk, og slett ikke Sovjet. Men kanskje var det på grunn av den målvakten at et par av gutta syntes det var gøyalere å snakke med meg framfor hun med den sterke parfymen og den fæle kåpen (den var moderne, men alle som gikk i den så ut som 15-årige kjerringer) som hadde et navn jeg også trodde jeg hadde glemt. Lodenfrakk!
Jeg hadde fortrengt brakka fra hukommelsen. Mitt første kyss ved andedammen. ”Black is black, I want my baby back... 5-7-0-5” (på engelsk, så klart), jøye meg, så mange refrenger fra den tiden jeg har klart å fortrenge. Jeg trodde jeg til og med hadde klart å fortrenge ”2-4-6-8, Motorway!” Men jeg nekter fremdeles å huske de verste klinelåtene, det får være bra som det er! Og den låta jeg gjerne skulle husket, er glemt. Noe med ”Brings back memories”...
For 10 år siden våknet jeg med et stort smil, jeg hadde drømt drømmen om Vålerengensangen. Jeg skjønte at jeg aldri kunne slippe unna meg selv. Men det gjorde ikke så mye, for det var ikke så ille å huske alt sammen heller. Noe av det var ganske fint. Leif som lånte meg hockeyutstyr da jeg forsøkte å spille hockey på danseskøyter, Robert som prøvde å lære meg å skru en ball, brakka og disco’n.
Fredag på brakka var bonus for å gidde å stå opp, gå på skolen, få kjeft, gjøre lekser, stå på skøyter og slå seg skikkelig, kveld etter kveld om vinteren, eller stå på kirkegården på Ulven og skyte baller på gravsteiner med varierende presisjon. Jeg er litt usikker på hvor lenge det varte. Jeg har helt klare minner om brakka fem ganger. Og at det var sommer en gang og høst en annen gang. Jeg tror til og med det regnet en gang, og en annen gang ble en gutt fra et annet kvartal på Ulven bedt om å fjerne seg. Jeg tror det enten var han som var med i en film om 50-tallet litt utpå 80-tallet, eller han skikkelig skumle typen som syntes at jeg hørte hjemme på rygg i stikkbuskene. Så fikk jeg låne gitaren til Kari, og det var det.
For oss som bodde på Ulven var kirkegården det eneste grøntarealet, lukket inne som vi ellers var av Ringveien, Strømsveien og strømmastene mot Økern, men da vi begynte på ungdomsskolen, skjønte vi jo at gangbrua over Ringveien gjorde at vi kunne være ”over der” også! En helt ny verden åpnet seg. Kanskje jeg skulle si noe om velodromen, men jeg er snill nå, og lar være. En venninne og jeg dro av og til på hockeybanen til Vål’enga, 50 meter fra brakka, sent om kvelden, etter at lysene var skrudd av. Det var skikkelig mørkt, og vanskelig å beregne fart og avstand til vantet. Det ble noen blåmerker ut av det. Vi lærte egentlig mest å slå oss uten å kny, og jentene på Hersleb var alltid bedre enn oss i hockey uansett. Pussig nok virket de alltid mye større også. Jeg mener, virkelig mye større, som østblokkbolere omtrent. Jeg har aldri møtt dem siden, og det er fint, for jeg ville vært litt engstelig den dag i dag. Men trass i blåmerker og skumle mørke netter på kirkegården; Herslebjenter, gravsteiner, disco, brakke og gutta var moro - selv om jeg tror jeg glemte å sette pris på det den gangen!
For 10 år siden var det bare ca 15 år siden jeg hadde grunn til å tenke på brakka, Valle og Enga. Jeg må innrømme at i 1996 var Enga langt i fra en del av hverdagen lenger. I 1995 sa jeg ikke ”Enga”, eller ”Vål’enga” for den saks skyld, høyt en eneste gang. Fotball og hockey var langt unna bevisstheten, for en som drev med musikk. Musikk for 10 år siden var Einmal Kommt die Liebe (En gang kommer Kjærligheten!), bandet jeg har spilt i siden ’88. Vi lager ikke fotballrefrenger, for å si det slik. Mai-Britt, sangerinnen, gikk i samme klasse som meg, og vi bodde på Ulven begge to. Anne Grete, verdens søteste pianist, møtte vi i 1986.
Tuba, piano og sang; det blir ikke allsang for Klanen av den slags. Men kjærlighet mellom mennesker (ikke ball og 11 mennesker mot 11 mennesker) det driver vi ofte med, vi synger sanger om kjærligheten den dag i dag. Anne Grete vet knapt hva en fotball er, og jeg er ikke sikker på om Mai-Britt noensinne har tatt i en.
Men en natt i ’96, ble jeg minnet om hvem jeg er og hvor jeg vokste opp. Enkelt og greit. Jeg ble overmannet av Drømmen om Vålerengensangen! Nå er det 2006, og jeg har nesten glemt lyden av en sang i en drøm som jeg ikke tok alvorlig den gangen, fordi det bare var en drøm. Dessverre husker jeg ikke hele Drømmen om Vålerengensangen. I drømmen hadde jeg til og med en grunn for å kalle det Vålerengensangen, men den grunnen har jeg glemt. Drømmen gjorde uansett det gode drømmer skal gjøre, den gjorde meg glad, og den fikk meg til å følge litt mer med, bl.a. på hva som skjedde der oppe på Valle (bor på Tøyen, ikke Ulven, nå). Så må dere bare se for dere dette, her er det jeg husker:
Anne Grete (som hater idrett, er 1.55, temperamentsfull, klassisk utdannet pianist) gir oss andre i bandet beskjed om å møte opp i studio. Vi skal spille inn en ny sang. Hun nekter å si på forhånd hva vi skal spille. Hun har gitt oss beskjed om ulike tidspunkter, og vi får ikke lov til å snakke med hverandre. Da jeg kommer, ser jeg gitaristen sitte og gråte i buskene utenfor studioet. Bak ham sniker medlemmer fra Klanen seg rundt i kamuflasjeklær (bl.a. Anders Krystad), og de har også tårer i øynene, de har vært inne og sunget flerstemt og meget følsomt kor. Mai-Britt har sunget sin beste bossa noensinne, og det er nesten litt rart, for det er første gang hun synger bossa. Så kommer jeg inn og skal spille tuba. Sangen er en sart, rørende og flerstemt bossa, med en vakker tekst, som virkelig påvirket alle som hørte den:
Vålerengen er de beste
For de guttene kan feste
Er det noe de kan, så er det det.
Vålerengen er hele festen
Jeg vil gjerne være gjesten
Drar de noe sted, så blir jeg med
Bleke legger i mars
Blir brune legger i juni
Ballen er alltid rund
Og like sunn på den grønne grunn
Vålerengen er de beste
For de guttene kan feste
Er det noe de kan, så er det det.
Ballene fyker hit og dit,
Mens de hyler i seg sprit.
Mens de hyler i seg sprit, ja, ja, ja!
Jeg gjorde mitt aller beste på tuba, det skal jeg ha, selv om det bare var en drøm.
Det hører med til historien at da jeg fortalte Anne Grete om drømmen, nektet hun for å ha skrevet sangen, hun ville aldri hatt lyst til å skrive den engang, og mente at jeg enten måtte ta meg en skikkelig lang ferie, eller ”snakke med noen”.
Så, nå har jeg endelig fått det ut, det er nesten som en ferie. Drømmen om Vålerengensangen er en av de beste drømmene jeg noensinne har hatt. Og den har gitt meg mye moro de 10 siste årene, for den fikk meg til å minnes med glede ting jeg trodde jeg hadde grunn til å la være å huske.
23.05 20:00
Vålerenga Fotball -
Rosenborg 26.05 17:00
Vålerenga damer -
Røa 28.05 18:00
Odd -
Vålerenga Fotball 2.06 17:00
LSK Kvinner -
Vålerenga damer 9.06 15:00
Vålerenga damer -
Fart
FC BAYERN M - NEDERLAND
VÅLERENGA - ROSENBORG
FREDAGSQUIZ
BRASIL - DANMARK
SVEITS - TYSKLAND
