Mitt liv som bussansvarlig
Forfatter: Kjell Henning ThonDet er lørdag kveld. Klokka har passert 23.30 og jeg kommer hjem. Det er seks timer til jeg skal stå opp. Jeg har tenkt å være kjip, gretten og ekkel. Jeg har vært på svigerforeldretur i flere dager og skal ta det ut på folk som bråker på stillebussen.
Og spesielt vennligere stemt er jeg ikke når vekkerklokka ringer. Det er mørkt og det er meldt drittvær. Det er så tidlig at spyet fra de som kom hjem en time tidligere fortsatt er ferskt gjennom Schweigaards gate. Det er jevnt over en ganske typisk søndag morra for en fotballsupporter.
Utenfor Bohemen 06.25 er det bare et par-tre supportere som har dukka opp. Han ene har tapt et idiotisk veddemål og går med ei utrolig jævlig lue. Blåfjell-lue med røde ringer på. Tova ull og fryktelig stygg. Og han skal på min buss. Jeg henter bannerne, deltakerlister og noen andre ting på Klanskontoret, går ned igjen og forteller hva jeg syns om lua.
Min co-ansvarlige med det svært passende kallenavnet Doven (eller Dåven som lett-dyslektiske Nimo kaller ham) har ikke dukket opp så langt. Men de andre kommer på rekke og rad. Rune Hjesus klarer å være høylytt allerede på denne tida av døgnet, og skal fortelle hele verden hvor langt det er til Holmlia. Men det er jo du som har bosatt deg der Rune? Jørn Tysnes ankommer, og forteller på sin besserwisserske måte hvordan det var Anders Jakobsen som skårte to av målene sist vi vant i seriekamp i Stavanger. Det var i 1990, og Tysnes var på tribunen som en av tre Vif-supportere. Mellom 10-12 blonde jenter med Vålerenga-drakt og dos Santos på ryggen, kommer også han bandbuss-sjåføren som alltid har med seg hele familien og en kjølebag for hvert familie-medlem.
Jo da, dette skal bli en flott dag. Bare et døgn til vi er hjemme nå…
Men likevel er ikke dagen så ille som man skulle tro. En kaffekopp fra Deli de Luca klarer å friske opp kroppen. Bussen kommer og det er en passe fordeling av stillebuss-folk nede og normalbuss-folk oppe. Doven ankommer. Bussen kan begynne å rulle. Noen spretter dagens første øl. Klokka passerer sju. Vi passerer Vika, Sandvika, Drammen og er i Vestfold på et blunk. Kanskje jeg var gretten nok mot svigers før vi dro fra Lisboa til at irritasjonen ble igjen der nede. Eller kanskje det bare er den gode, trygge følelsen av at Stavanger denne gang skal være en lykkeby.
Vi ruller videre. Røykestoppene blir passe lange, og på bensinstasjonene bruker også folk passe lang tid. Regnet er ujevnt og veiene nedover mot Sørlandet er som de pleier å være. Det spilles musikk oppe, mens vi i dobbeltdekkerens nedre del ikke forstyrres nevneverdig. Vi bytter sjåfør i Kristiansand, og ruller retning Oljebyen med ”Selskapsreisen” på DVD. Vi skaffer oss et glass juice til, diskuterer med noen drittunger i Flekkefjord og rekker både fast og flytende føde i Stavanger før vi nærmer oss Viking Stadion.
- Det er første kamp i dette årtusenet Kjetil Rekdal ikke er involvert i Vålerenga på noen måte, sier Jørn Tysnes. Vi går inn.
Og etter en førsteomgang som er en svigermor verdig – både når det gjelder spill og tribunestemning blir andreomgangen slik som dagen ellers har vært. Overraskende god. At hjemturen kan føles litt lang kan nok være glemt før fjell og dal og fjord på vei mot Molde skal forseres i oktober. Og selv med mye mørke, regnvær i Rogaland og veiarbeid i Agder-fylkene, omkjøring i Telemark og alle pølsene som skal kjøpes på alle bensinstasjonene langs veien, så var vi hjemme i tide for alle de som skulle på jobb mandag. Og kombinasjonen stillebuss nede og vanligbuss oppe er nok noe vi vil forsøke igjen.
23.05 20:00
Vålerenga Fotball -
Rosenborg 26.05 17:00
Vålerenga damer -
Røa 28.05 18:00
Odd -
Vålerenga Fotball 2.06 17:00
LSK Kvinner -
Vålerenga damer 9.06 15:00
Vålerenga damer -
Fart
FC BAYERN M - NEDERLAND
VÅLERENGA - ROSENBORG
FREDAGSQUIZ
BRASIL - DANMARK
SVEITS - TYSKLAND
