På tide å reise kjerringa
Av: Greger Thorvaldsen (3. juni 2008 13.51)
Da jeg dro hjem fra Ullevaal på søndag var jeg ikke så deppa som jeg pleier å være etter at vi har gått på en smell. Jeg har vent meg til at vi taper kampene mot Lyn, og har allerede tatt sorgene på forskudd når jeg møter opp på stadion.
Til og med da Martin skulle ta straffa var jeg helt rolig, fordi jeg var så sikker på at enten kom han til å brenne den, eller så hadde Lyn scora ett til like etterpå (og i etterpåklokskapens lys: Jeg fikk faen meg rett på begge punkter). Jeg var faktisk mer skuffa etter 0-0 mot Bodø/Glimt enn jeg var etter to i ræva og null poeng mot Lyn.
Sånn skal det faen ikke være.
Det skal være fysisk umulig å mønstre flere og sterkere følelser etter et gjesp av en kamp mot tannbørstegjengen fra bygda midt i ingenmannsland, enn etter Norges eneste byderby. Men sånn har det altså blitt for min del. Jeg har vent meg til at gutta ikke ser på dette som noe mer enn en helt vanlig kamp, samme hva vi gjør for å gire dem opp, og at vi driter oss ut og taper for svina hver jævla drittgang.
Det er snart EM-pause, og sjelden har det vel vært viktigere å gjøre en god figur i siste kamp før et opphold. Per i dag står vi med ett usselt poeng og en målforskjell på 1-5 på de siste fire kampene. Heldigvis har vi en gyllen mulighet allerede på torsdag til å vise at vi ikke er et jævla bunnlag. Ham Kam på hjemmebane SKAL være tre poeng. Det SKAL være et Vålerenga som setter skapet så ettertrykkelig på plass at det ikke er noen som helst tvil om at de blir å regne med etter at festivitasen i sentraleuropa er over. Ikke engang et LSK på jumboplass vil kunne blidgjøre oss hvis vi driter oss ut på torsdag.
Vi vil ha innsats, glød, temperament. Det, og innlegg som treffer på riktig side av dødlinja.
Alt annet er helt uaktuelt. Det skjer ikke.




