Annus horribilis
Av: Greger Thorvaldsen (18. september 2008 22.41)
7 kamper på rad uten seier. 20 serierunder unnagjort, og fasit er 10. plass med 23 poeng. Vi har ikke vunnet en seriekamp siden vi var i Drammen den trettende JULI! Det vil si tre fattige poeng på to måneder. Dette er ikke bra nok, Vålerenga.
I januar husker jeg at jeg satt på en kafé i Oslo sentrum med en venn av meg og snakka om fotball. Både jeg og kompisen min gleda oss noe helt sinnsykt til sesongen. ”Tenk deg den sentrale midtbanen vår a! Martin, Grindheim, Doffen, Bojan. Vi har faenmeg norsk fotballs største luksusproblem!” Vi klarte liksom ikke å se for oss at det skulle bli noe annet enn en kanonsesong.
Treningskampene før sesongen gikk ikke så bra, men vi holdt motet oppe, og trøsta oss med at det ikke blir delt ut poeng i februar. 3 poeng i serieåpninga smakte godt, og bortetapet mot Tromsø blei fort glemt da vi overkjørte Lillestrøm på Åråsen. Men etter det var høydepunktene ”few and far between”. Den blinde tiltroen vår til Martin-prosjektet begynte smått om sen å vike, til fordel for en gryende tvil. ”Jaja” tenkte vi ”da blir dette en mellomsesong da. En sesong hvor vi kan bygge relasjoner i laget, så vi kan kjempe helt i toppen til neste år. Så får vi heller klare oss med en kjedelig sjuendeplass nå. Vi rykker jo garantert ikke ned!”.
Nå som vi skriver slutten av september går det ikke lenger an å gjemme seg bak unnskyldninga om at det tar tid å bygge et lag. Alle skjønner at det å være en del av en gruppe som ikke presterer, og som ikke klarer det samme hva de prøver, ikke er en lur måte å skape gode relasjoner på. Sesongen er og blir en fiasko, og nå handler alt om ikke å rykke ned. Tragisk nok.
Hvis vi klarer å glemme skuffelsen over at januar-tankene våre gikk i dass, og fokuserer på at vi har en tippeligakontrakt å redde, så blir det kanskje litt lettere å støtte gutta på banen. For akkurat det tror jeg blir viktig i tida framover. Vi må gjøre det vi kan for at spillerne skal kunne senke skuldrene, og spille den fotballen som vi tross alt veit at de er i stand til å spille.
Vårt første hinder er et AaFK-lag som kanskje begynner å kjenne reke-effekten. Det er livsviktig at alle som drar til vestlandet viser gutta at vi fortsatt er der, og at vi fortsatt støtter dem. Og at vi gjør det vi kan for å overdøve bøndas patetiske forsøk på å lage trøkk.
Vi ligger nå åtte poeng unna direkte nedrykk. La oss på tribuna gjøre det vi kan for at avstanden er elleve poeng på søndag kveld.




