Supportertribunen på Valle, jeg er skuffa

(c) VIF Fotball
© VIF Fotball

Supportertribunen på Valle er glissen. Vi må gjøre noe.

Sjøl om det er midt i en travel hockey-sesong hender det man har tid til å sette seg ned og tenke litt på ball.

På hvor fett deg er med vår egen hjemmebane, med vår egen supportertribune der våre normer og regler gjelder.

Jeg hadde sett for meg at den skulle bli smekkfullt på den hver eneste gang Vålerenga spiller kamper på Valle. Åpningskampen ga meg styrket tro på dette, som vignettbildet viser var det tjåka fullt og stormende jubel. Allerede i neste kamp var antallet på vår tribune halvert. Vi klarte aldri å komme i nærheten av det visuelle uttrykket fra den første kampen på egen stadion.

Missforstå meg rett, stemninga blant oss som har vært der siden har vært enorm. Terningkast 6 og helt på topp. Det er kvantesprang oppover fra Ullevaal stadion. Det er ikke stemninga jeg er bekymra for.

Likevel er jeg skuffa. Vi er for få.

Det noen ynder å kalle "den blå veggen" (et forferdelig dårlig navn, forøvrig - kopier blir aldri like bra som orginalen og jeg ønsker ikke å være en blass kopi) er i beste fall redusert til "den blå klumpen". Det er altfor mange ledige plasser på kantene av tribunen vår.

Hvorfor er det slik? 

Jeg har nok vært i overkant naiv, og trodde at nytt stadion skulle gi de som har falt fra gjennom åra grunn og lyst til å igjen yte en skjerv for Vålerenga når de spiller. Jeg har hørt "jeg kommer tilbake når Vålerenga åpner ny stadion" fra latterlig mange mennesker. Har ikke sett dem på kamp ennå så foreløpig ser det ut til at jeg har tatt feil. 

Klubben konsentrerer seg om å fylle de tre øvrige tribunene, det er vårt ansvar å fylle vår tribune. 

Ikaros klarer per i dag ikke å rekruttere mange nok.

Ikke Klanen heller. 

Dermed har vi sammen en gedigen utfordring om vi skal klare å fylle tribunen vår. Mange sangglade forsvant bort på Patriot-feltet på Vålerengatribunen. Det gjør ingenting, de synger fortsatt de også.

Det er likevel tomrom etter dem på vår tribune, det merkes godt på den måten. Det er jo snakk om flere hundre mennesker.   

Det ultimate målet må være 4500 hoppende, syngende supportere på tribune sør hver gang. At folk må kjøpe billett når de legges ut ellers så kommer du ikke inn fordi det er utsolgt.

At de 4500 supporterne lager så mye lyd at det nesten er ubehagelig høyt å høre på.

For å komme dit må vi først fylle tribunen, så kan vi gnåle på lydvolum etter det.

Hvordan skal vi få til det? Hva kan vi gjøre for å få fart på rekrutteringa slik at vi allerede i sommer ser en god oppgang på antall supportere på vår tribune?

Det er opp til deg og meg, jeg tror ikke folk plutselig begynner å dukke opp av seg sjøl, det må påvirkning til.

Fra deg og meg. Denne kampen er vi nødt til å ta, denne kampen må vi vinne. Vålerenga fortjener det, vi fortjener det. Vi skal bli størst og best i Norge igjen. 

På tribunen også!

Om alle hadde tatt med seg en ny venn hver kamp hadde bildet sett veldig annerledes ut.

Det er så enkelt, og likevel så vanskelig. 

Men vi må snakke om dette, vi må sette det på dagsorden og vi må være bevisste på det hele veien fordi synergieffektene for klubben er så store.

Økte inntekter på hele stadion fordi vi er en attraksjon som selger billetter for klubben. Folk kommer for å oppleve oss, de kjøper billett og legger igjen kroner i kiosken.

Det genererer større avtaler med klubbens samarbeidspartnere også om Vålerenga kan vise til 17000 tilskuere fremfor 10000.

Jeg har ikke løsningen på utfordringene jeg har tatt opp her, men jeg håper jeg kan sette dem på dagsorden så folk blir bevisste og kanskje gjør litt for å få med seg flere folk på kamp når sesongen starter. 

Og kanskje dukker det opp en ide eller to som er jævlig gode utover mantraet om at Vålerenga må vinne alle kamper 5-0 og spille tiki-taka i 90 minutter.

For det kommer aldri til å skje.

Men vi kan fylle vår tribune hver kamp likevel. Det har jeg mer tro på.

Kanskje allerede i år?

Heia VIF! 


Vi lever i en tid av krenka. Derfor må vi fortelle deg at ikke alle Klanens medlemmer nødvendigvis er enig i meningene til skribenten, ei heller styret. Dette er ting du må ta innover deg og takle i hverdagen din.