Eget hjem, snart skikkelig hjemmebane

(c)  PÅL T. RØRBY, ARKITEKTKONTORET LILLE FRØEN
© PÅL T. RØRBY, ARKITEKTKONTORET LILLE FRØEN

Snart har vi eget hjem, og det gjelder spillerne også. Det må gjøre noe med dem.

Det må da gjøre noe med dem?

Når vi flytter inn i nytt stadion, vårt eget stadion, vårt eget hjem, betyr det at ei rekke på 14 "hjemmebaner" endes.    

Også spillerne gleder seg til å flytte inn, de sier det alle sammen. Og jeg tenker på hva som skjer oppe i hodene til spillerne når de ikke lenger trenger å dra bort for å spille hjemme.

Når hjemmebanen faktisk er hjemme. Når hjemmebanen er vår egen.

Når de benytter sin vanlige garderobe hele tiden, når de trener og spiller på samme bane hele tiden. Når de kjenner hver meter av underlaget som sin egen bukselomme. Når de veit hvor familien sitter på sine faste plasser hver eneste kamp. Når de kan se opp til kompisene som alltid er der for å støtte dem. 

Når naboene vinker og smiler fra sine seter.

Det er rammer de bare har opplevd i andre klubber, aldri i vår egen. Og du kan telle på fingrene på under to hender hvor ofte gutta får trent på nåværende "hjemmebane" i løpet av sesongen. Det er faktisk helt skandaløst. Og ellers så er spillere på "hjemmebanen" noen timer 15 ganger i året. For å spille kamp.

Nå blir det noe helt annet.

Noe bedre.

Noe mye bedre.

Nå er vi likestilt med konkurrentene på det området også.

Kanskje er gutta litt rettere i ryggen når de parkerer uttafor på Valle og rusler inn på ny stadion for å starte arbeidsdagen. Kanskje yter de noen prosent ekstra i hjemmekampene fordi de har vante rammer og nettopp fordi de spiller hjemme. Hjemme! Foran et forhåpentligvis ofte fullsatt stadion.

Kanskje de føler at det blir ennå mer gøy å være Vålerengaspiller, trivsel er en suksessfaktor.

Når de ikke lenger skal løpe ut på en leid arena på andre siden av byen, en arena som alltid har vært for stor for oss og dermed glissen eller nesten tom.

Nå skal de spille kamper på klubbens område, for å forsvare klubbens farger.

Det må da gjøre noe med dem?

Vi de få en opptur som forplanter seg til spillet på banen? Blir vi helt utilnærmelige på Valle, med Norges beste support på tribunen? 

Blir vi et helvete å møte for de andre lagene? En kamp de gleder seg til for stemningen er helt enestående, men gruer seg til fordi de vet det gjør vondt i kropp og sjel å møte oss? Og at de mest sannsynlig kommer til å tape? 

Er det lov å forvente det? Av klubben vår og av spillerne?

Klart vi kan! Jeg synes det er helt innafor, jeg forventer det.

Første kamp i egen storstue er i skrivende stund 48 dager unna.

Spillernes nye hverdag starter litt før det.

De kommer til å lykkes.

Jeg kjenner det på meg, fra hver nerve ytterst i huden til helt innerst i sjela.

Vi er på vei hjem, og det er vår tur nå.

Bli med på oppturen du også. Klubben og spillerne fortjener det.

Du fortjener det.

For det er vi som er Vålerenga.